Det er lenge siden jeg har blogget nå. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart det. Det har vært for vanskelig å beskrive og for vondt å kjenne på. Men når livet endelig begynner å ta en ny form, en ny normal, føles det ikke så farlig lenger. Det har vært en lang og tøff vei å gå til her jeg er nå. Hver dag er helt ny og helt forskjellig fra de som har vært. Både fysisk og psyksik. Det har vært mange nedturer og enda flere oppturer siden jeg var ferdig med behandlingen og jeg "fikk livet mitt tilbake"....
Jeg har skrevet mange innlegg, men jeg har ikke klart å dele de.I det som skjer etterpå er minst like viktig å finne støtte hos de som er nære, for det er ikke lett. Og det er enda mer vansklig å forklare. Fordi det er ikke bare en vei og det er oppover, etter å ha vært igjennom noe som dette. Det er en evig kamp om livsgnist og skyve bort redselen for kreft, død og smerte. Men hvordan kan de forstå, de har jo ikke vært igjennom det jeg har. Det er ikke alt de kan forstå, bare de prøver å støtte er det mer enn nok:)
”Livet blir ikke alltid slik som vi tror”, det slo i mot meg en dag da jeg åpnet facebook. En venn har akkurat opplevd at en av sine nære har blitt rammet av kreft. Jeg kjenner det grøsser i meg, så mange minner som dukker opp. Verst av dem, er redselen.
Tenk deg å våkne en dag for å få vite at du har fått kreft. Kreft, det fryktelige ordet. De fleste tenker død og pine, jeg tenker fortid og aldri i fremtiden. Det skjærer igjennom sjelen når jeg tenker på kreft. Jeg var 28 år, dagen før jeg skulle fylle 29, fredag den trettende. Jeg måtte til legen så snart som mulig, pappa var med, han var helt fra seg. Jeg måtte først trøste han før han kunne fortelle meg hva de tenkte jeg hadde. Uansett hvor mye jeg hadde forberedt meg på at dette ikke var bra, går det ikke an å forstå seg på hvordan det føles når ordet kreft slo i mot meg som en storm:
Tenk deg å våkne en dag for å få vite at du har fått kreft. Kreft, det fryktelige ordet. De fleste tenker død og pine, jeg tenker fortid og aldri i fremtiden. Det skjærer igjennom sjelen når jeg tenker på kreft. Jeg var 28 år, dagen før jeg skulle fylle 29, fredag den trettende. Jeg måtte til legen så snart som mulig, pappa var med, han var helt fra seg. Jeg måtte først trøste han før han kunne fortelle meg hva de tenkte jeg hadde. Uansett hvor mye jeg hadde forberedt meg på at dette ikke var bra, går det ikke an å forstå seg på hvordan det føles når ordet kreft slo i mot meg som en storm:
"Jeg er for sliten til å reagere, det bare vrenger seg inni meg og jeg vil bare komme meg på sykehuset. Innleggelse, høye hvite blodverdier. Cellegift, infeksjonsfare, sjanser for å klare det, stadiet 2 og fremtidige bivirkninger. Så mye informasjon, og jeg kjenner jeg blir nesten provosert over at de forteller meg at jeg kanskje aldri kan bli mamma. Det er min minste bekymring akkurat nå. Tar på meg skylappene og går inn i min kreft boble."
Et halvt år etterpå kommer jeg ut av boblen. Jeg hadde klart det. Kan ikke si at det gikk lett som bare det, jeg kan bare si at det var som å komme over på en den andre siden av livet. En side før sykdommen og en side etter, det var nesten som jeg ikke eksisterte til tider i mellom dem. Blokket ut alt, og brukte alle kreftene på å komme meg igjennom 5 cellegiftsbehandlinger og alt som hørte med.
Det var ikke før hverdagen slo meg, da jeg måtte ta av meg parykken og ut av den rollen, at jeg skjønte litt av hva jeg egentlig hadde vært igjennom og hvor heldig jeg var. Den dårlige samvittigheten for at jeg fikk lov til å leve mer eller mindre som før, og så mange andre fortsatt stod midt oppi det, spiste meg nesten opp innvendig. Jeg fikk begynner på jobb, jeg fikk lov til å trene på helsestudio med andre, jeg fikk lov til å reise og jeg fikk lov til starte livet mitt igjen. Men det var ikke lett, og de psykiske utfordringene slo virkelig til da hverdagen var tilbake. Det var først da jeg turte å tenke på hva jeg egentlig hadde vært igjennom.
Angsten for tilbakefall, for at jeg måtte tilbake som kreftpasient, for at jeg måtte se inn i min families øyne og se deres redsel uansett hvor mye de forsøkte å skjule det. Skuffelsen over de vennene man trodde var gode og kunne stole på, men som ikke er sterke nok til å stå ved min side når det står på som verst. Og i tillegg til angsten for å få tilbakefall, kom redselen for å ikke finne tilbake til normalen jeg hadde før jeg ble syk. Det tok lang tid og mye krefter for å finne ut at normalen jeg hadde før, kom aldri til å bli den normalen jeg ville ha i fremtiden. Kreften hadde satt sine dype spor. Livet hadde fått en helt annen mening og perspektiv. Livet ble ikke helt som jeg hadde trodd.
For meg er det å få lov til leve frisk og kreftfri det viktigste. For andre på min alder kan det være å skaffe seg en ektefelle, barn, hus, bil og etablerer seg. For meg har det vært å få utfordringer på jobb, få reise og se verden, få lov til å trene, nyte gode opplevelser med venner og familie. Kjenne at jeg lever. Fordi det er faktisk bare mitt liv, og jeg føler at jeg får tilbake livet mitt litt mer hver eneste dag som går. Jeg gleder meg til å se hva livet har å by på, og jeg gleder meg til å kjenne enda mer lykke, kjærlighet, glede, smerter, tårer og frihet. Livet blir absolutt ikke slik man tror. Jeg har fått lov til å leve, etter en kamp mot kreften som jeg kjempet med gode medhjelpere og nebb og klør.
Carpe diem er mitt motto og det er altfor få som lever etter det.
Livet blir aldri slik du tror!
